fredag 26. desember 2014

Årets siste post? Bok 141 - 160 2014

Om eg får seie det sjøl, er det eit visst spenn i dei siste tjue bøkene eg har lese (ut). Eg lyt tilstå at det er lite sakprosa, men så er det jo fleire diktsamlingar og ungdomsromanar, då.

Teljing av ymse:
  • Atten av bøkene er heilt skjønnlitterære, ei er ei populærvitskapleg framstilling og den siste er ei blanding; ei oppskriftsbok spedd ut med anekdoter og noveller.
  • Seks kvinner har skrive seks av bøkene, tolv menn har skrive dei siste atten.
  • Fire er eigenlege ungdomsromanar, dei to av kvinnelege forfattarar er óg dei einaste to omsette titlane.
  • Fem er diktsamlingar av fire lyrikarar, her er songlyrikken medrekna. 
  • Berre tre er lydbøker, dei to av Torgny Lindgren og så den av Dickens.
  • Elleve av titlane er på bokmål, berre fire på norsk, to kvar på svensk og engelsk.
  • Fire av bøkene er delar av seriar eller syklusar: Råta og Hvit som snø er andre bok om høvesvis Hirka og Lumikki, medan Pölsan og Dorés Bibel heng saman med kvarandre og Hummelhonung (førre post)
  • Tretten er lånt på folkebibliotek, berre to av dei på papir.
  • Tre er lesne på bokhylla.no, to av dei er diktsamlingar av Olav Nygard.
  • Barneboka er vinnar av Nordisk råds litteraturpris i klassen for barnelitteratur.
Bak den snurrige tittelen Tre Jo Nesbø og et båtsportkart har Ellen Mari Thelle gøymt ei samling stort sett korte tekstar. Det kjennest ikkje rett å kalle dei noveller, mellom anna fordi det slett ikkje er alle tekstane som har noko som kan kallast eit handlingsforlaup. Alle titlane er namn på slike ting ein kan finne i ein bokhandel, og innhaldet kan ein kanskje oppsummere som "litt av kvart". Nokre kunne passa godt i den derre tøysete Bringsværd- boka I og for seg, andre nærmar seg novelleformatet og ein er til og med såvidt ein 22. juli-tekst.

Undis Brekke er i mine augo ei betre bok enn Vente, blinke, jamvel om sistnemte var god. Denne går djupare ned i alt det pinlege som martrar hovudpersonen, og det ho går gjennom verkar verre og meir reelt enn det som plagar personane i Vente, blinke. Det der med herreskjortene i førsteboka bleiknar litt mot at Undis blir karakterdrepen i romanen til ein av studentane sine, liksom. Filmatiseringar av denne og Veke 53 av Agnes Ravatn bør kunne bli juleklassikarar om den norske filmbransjen vaknar.

Bilde lånt frå kolonforlag.no. Har vondt for å tru at dette er ugrei bruk.

Det som er med bokhyller er at om ein kikkar litt rundt i dei kan ein finne litt av kvart. Tidlegare i år las eg Paul Lorck Eidems dekadente levemannsbok En herre på byen, og sånn tilfeldigvis dukka Hanehaler opp fordi Lorck Eidem var den eine redaktøren for henne. Innhaldet er sånn hærtata hørt cocktailoppskrifter og fylleanekdoter. Det beste trur eg er novella til Aksel Sandemose og bidraget frå Rolf Stenersen. Eg trur vi må kunne seie at Hanehaler er ei bok for den spesielt interesserte.

Skulle ein ta all lyrikken i ein smell, tru? Om eg skulle gjere eit oversyn over alle bøkene eg har lese gjennom året, vil det neppe komme særleg mange fleire enn dei eg kjem til å nemne i denne posten. Det er ikkje noko eg skryt av akkurat, men det er no sånn det er. Og om eg ikkje nett prøver å ta att det tapte, kan eg iallfall seie til meg sjøl at det får bli eit mål for det kommande leseåret at eg kjem meg gjennom ei diktsamling annakvar veke eller så. Iallfall. Maja Anette Flønes Monsen har iallfall valt ein slåande tittel til debutsamlinga si. Fitta og havet som tittel på ei diktsamling får iallfall meg til å tenkje på Sissel Solbjørg Bjugn og hennar sjonglering og bjugnlering (særleg på dei første delane av Heltinnetrinnet), sjøl om det er mindre bjugnlering hos Flønes Monsen. Kort sagt er det fine dikt om relasjonar. Det er fint å ikkje vere prippen i møtet med dei, og det direkte språket gjer dikta meir relaterbare. Såh.

Båe går på dekk? Nei. Fotspor i leverposteien?
Lurer på om ikkje det er eitt eller to tabuord i samlinga av Odd Børretzens songlyrikk, men det dempar jo ikkje inntrykket av at Da sier vi alt dette! inneheld vel så mykje kos som refs, og det sjøl om det er ganske mykje refs. Hadde det vore råd å søke i bøkene ein låner i ebokbib (den funkjsonaliteten må vel snart komme på plass?), skulle eg ha presentert talmaterial på ein del frasar, først og fremst "jeg mener". Det er verkeleg ein del bra greier her, men det meste er betre på plate. Særleg det at boka startar med så mykje av "pensjonistene"-materialet gjer at boka blir betre å lese litt i no og då enn å sluke. Dette materialet blir fort gammalt, jamvel om ein kan sjå at dei raffinerer det med tida (Børretzen resirkulerte mange av desse vitsane gjennom heile karriera). Tenk four yorkshiremen berre at det berre er to av dei. Refsen: Lun og råkande på ein gong, og det er jo ikkje så verst klart.

Dette er dramatisk nok!
Ved vebande (Olav Nygard) var ei eg burde ha lest før. Eg las Harudes (Erlend O. Nødtvedt) då ho kom, og fekk høyre at årets Trollsuiten la seg ganske tett opptil Nygards siste samling. Og då er jo bokhylla.no god å ha. (Der fann eg dessutan Runemaal og Flodmaal (som eg er i gang med no) óg) Ved vebande var altså for heimelekse å rekne, men det var no ei lekse eg gjorde med stor glede. Det er ikkje berre dei mange arkaismane som kan gjere Nygards dikt, øh, eg vil ugjerne seie ugjennomtrengelege, for det er dei ikkje, men kanskje opake? Ja. Mange arkaismar og eit versemål (mykje ottava riima, så vidt eg forstår) som er såpass strengt at linjedelingane stundom kan tåkelegge passar godt til desse dikta som gjerne handlar om overgangen mellom liv og død (Nygard var døyande av tubb då han skreiv dei) og grensa mellom det overjordiske og det underjordiske. Hos Nødtvedt er det autovernet som fungerer som veband, og den unge bergenslyrikaren held seg meir til det trolske. Nygard er nemnt eksplisitt i Trollsuiten, forresten. Nygard og Nødtvedt kler kvarandre. Nødtvedt held seg strengare til det trolske, men er meir utflytande som lyrikar. Motsett er det med Nygard, som er svært stram i metrikken, jamvel om ikkje alle dikta handlar om det same.

Som så mange andre (bokbloggarar) hadde eg venta på Råta, Siri Pettersens andrebok og oppfølgjaren til Odinsbarn. Denne boka kom raskare i gang, endå om handlinga var flytt til ny stad og litt meir eksposisjon dermed var turvande. Eg likte denne boka betre enn den første, mellom anna fordi ideane verkar som dei kjem tettare og fordi samanhengane med dei mytene vi kjenner ikkje blir malte med altfor store bokstavar. Ikkje kjempesubtilt liksom, men subtilt nok til at det verkar smart heller enn teit. Sjølsagt las eg boka altfor fort og må no vente eit heilt år på neste istf eit halvt sånn som sist. FML.

Ein av grunnane til at eg endeleg sette meg ned (på sykkelen, det var jo ei lydbok) med Charles Dickens' A Tale of Two Cities var at eg var ute etter ei orsaking til å høyre Mercury Theater-adaptasjonen om att. (Den er omtalt her i to omgangar) Og så er eg jo ikkje heilt uinteressert i den historiske perioden og Dickens høyrer liksom med til danninga. Om eg vart skuffa? Ja. Til å begynne med kjente eg på den herlege rusen av klassehat og hemn som er den uunngåelege konsekvensen av å lese om førstestandets ufyselege framferd mot fattigfolket. Seinare kjente eg ikkje like mykje på klassehat mot fattigfolk som gjekk litt langt når dei først kasta av seg åket. Og så blei det liksom litt vel melodramatisk. Strikkinga var nesten like komisk som i radioadaptasjonen.

A Tale of Two Cities var den siste av Dickens' forteljingar som vart illustrerte av Hablot Browne. Bildet er bomma frå charlesdickenspage.com, men har vel elles falt i det fri.
På brukarmøte i ebokbib fekk eg vite at fordelinga mellom skjønn- og faglitteratur i det samla utvalet er 80-20. Ei av dei etter måten få fagbøkene er Det som ble Norge av Reidar Müller. Boka er ein populærvitskapleg gjennomgang av (først og fremst) det geologiske grunnlaget for landet. Det første kapitlet er likevel av ein eller annan grunn om genetikk. Kanskje forfattaren har tenkt å sei noko om korleis landet har forma innbyggarane og eller omvendt, men det kjem ikkje så veldig tydeleg fram at det gjer noko. Måten han populariserer på er elles heilt grei: Han skriv eit slag reisereportasjar til ulike plassar med geologisk interesse, presenterer venner og kollegar som har særskilt god kunnskap om det aktuelle fenomenet og blandar inn nokre referansar til musikk, litteratur og noregshistorie. Resultatet er ei sånn bok ein kan sluke.

Då Nordisk råd delte ut dei høgthengande litteraturprisane sine i år, gjekk prisen for beste barnebok til Håkon Øverås' Brune. Det som kunne vore ein stolt augeblink for rikspressa vart i staden noko heilt anna, i det det tydeleg kom fram at norske avisfolk var skuffa over at ein norsk forfattar fekk ein trøystepremie og i det heile teke ikkje rekna barnelitteratur som ordentleg litteratur. Om det er det berre ein ting å seie: Dustar. Brune er ein kjempefin barneroman som handlar om både eit barns sorg over å miste ein slektning og det same barnets alliansar mot større og sterkare barn som mobbar. Mesteparten av tida var boka morosam, men litt sår. Heilt til slutt skal bestefar i jorda, og i det Rune aksepterer at han er borte får iallfall den vaksne lesaren (les: eg) ein trøkk som nesten får han til å gråte.Vurderinga av denne boka er elles mi eiga, ingen av borna mine har lese henne og påverka synet mitt.

Det er elles Øyvind Torseter som har illustrert denne prisvinnande barneromanen.
Tidlegare i år las eg Salla Simukkas pseudokrimthrillar for ungdom Rød som blod og likte henne så godt at eg tilrådde henne for Framtida.no sine lesarar. Oppfølgjaren, Hvit som snø har ein like fantasilaus tittel, og Lumikki er framleis ein smart, modig og ressurssterk hovudperson. Likevel likte eg førsteboka betre. Noko med at ho høyrer heime i Finland kanskje. Og skurken i denne boka var litt uferdig, tykte eg. Men jøss bevars, det er mykje som tyder på at Svart som ibenholt (og no gjettar eg tittel) kjem til å innehalde ein saftig familietragedie. Eg kjem til å henge med serien, altså.

Lurer elles på om ikkje The Pothunters er den dårlegaste boka av ein god forfattar eg har lese. Det er lite i henne som tyder på at PG Wodehouse skulle bli eit komisk geni. Vil tru det er vanskeleg for ein som ikkje har lese nokre av dei seinare bøkene hans å legge merke til og gle seg over dei få teikna på kommande storheit som faktisk er der.

Som sagt førre gong har eg nokså ettertrykkeleg blitt Torgny Lindgren-tilhengar. Pölsan er omtalt i den førre posten, og med Dorés bibel er syklusen som starta med Hummelhonung ferdig. Av dei tre trur eg nok stadig det er den første som er best. Iallfall var det den eg likte best å lese medan det stod på. Den skilte seg ut ved å vere enno meir ubestemmeleg i tid og rom (ut over Västerbotten, så klart), men no som eg får tenkt litt på dei to neste trur eg nok heilskapen er større enn summen av delane, som vanleg. Ein roman åleine er ikkje nok, i tillegg treng ein to metaromanar der den siste knytter dei to første saman med seg sjøl. Hovudpersonen i Dorés bibel setter krinsrekord i livsløgn med historia om seg sjøl og boka han kopierer. Gleder meg til å lese meir av Lindgren.

I fjor las eg i embets medfør dei lettlesne thrillerane i Mangschou forlags Skumring-serie. Det har komme to til, og jamvel dei har eg lese med glede. Det eg likte ved dei andre bøkene går att her: Dei er lettlesne utan å vere mynta på born, dei går ut frå at lesaren er smart, jamvel om han (og det kan fort vere unge menn med lesevanskar som er målgruppa her) kanskje ikkje er så van med å lese. Både Snatch (av Tor Arve Røssland, om ei kidnapping som slår feil) og Rottereir (av Widar Aspeli, om ein fatal prank i eit kjærleikstriangel) er spennande sjøl om dei har korte setningar og stor skrift. Som i dei andre i serien (eg vil særleg dra fram Jon Ewos Noia) er historia skoren ned til beinet, eller kanskje snarare destillert ned til essensen av ein thrillar. Eg nøler ikkje med å tilrå heile serien på generelt grunnlag.

Jada, eg nemner denne berre i parentes. Men ho er best i serien.
Derimot var eg ikkje så begeistra for Kjære, andreboka til Linnéa Myhre. Evig søndag verka så sjølbiografisk at han utfordra grensene til noko så utflytande som romansjangeren, og Kjære går endå eit par steg vekk frå romanen. Ikkje for at eg trur det er forfattaren som har funne på å marknadsføre denne samlinga brev som neppe blir sendte som roman, og det er vel heller ikkje sjangerkritikk eg hadde tenkt å drive med. Eg held døra open for at det kan vere meg det er noko gale med, men denne boka såg eg i grunnen ikkje poenget med (og eg har nyleg lese ei cocktailkokebok med fylleanekdotar som blandevatn). Nokre av breva var litt fiffige, som fosjempel det til Santa Maria og det til ho som kunne tenkje seg eit par slanketips frå anorektikaren, men elles var det heller traurig.

Siste ungdomsbok likte eg derimot ganske godt. To av bøkene til Jenny Jägerfeld dukka opp i ebokbibappen, og plutseleg sat eg der og las omsette versjonar av svenske bøker. Det er ikke så farlig med meg heiter eigenleg Här ligger jag och blöder, medan Jeg er jo så jævla easygoing på svensk heiter Jag är så jävla easygoing. Båe to er bra greier, og dei heng ikkje saman i nokon serie eller no. Ho som det ikkje er så farleg med trass i at ho ligg og blør er Maja, 16 år. Det første som skjer med henne er at ho sagar av seg tommeltuppen i ein sløydtime, og når folk har vondt for å tru at det var eit uhell forstår ein jo at ikkje absolutt alt er heilt på strek i livet til Maja. Betre blir det ikkje av at ho ikkje får moras beskjed om at ho ikkje kan komme på det vanlege helgebesøket. Maja reiser til Norrköping uvitande om at ho kjem til tomt hus. Som ein vel kan tenkje seg får Maja eit sjokk i forhalda sine til båe dei skilte foreldra sine, og ho finn til og med noko som kan minne sterkt om ung kjærleik. Og det er jo greit nok, men det som gjer boka verdt å lese er den gode prosaen til Jenny Jägerfeld så vel som talentet hennar for å plassere hovudpersonane i heilt jævlege kniper som lesaren gjerne ser dei komme trygt ut av. For hovudpersonen i Easygoing (brukar korttittel her) er det ikkje skilte foreldrar, og heller ikkje det at ho blir forelska i ei jente. Det er meir det at den ekstremt blakke mora ymtar om at det kanskje er på tide å prøve ein periode utan medisin for ADHDen? Og det vesle problemet som oppstår når ho lurar både skulens narkolangar og distributøren hans. Veldig godt skrive ungdomsbok, og forfriskande at kjærleiken får ta så stor plass utan at sjølve kurtisen er eit problem.

Skulle gjerne lest Jägerfeld på svensk, men.
Sånn. Dette var kanskje årets siste post? Neste bokgjennomgang har meir Wodehouse, ein klassikarparodi, ei lydbok om film og litt av kvart anna.

onsdag 5. november 2014

Ikkje lett å ta farvel med eit eldfast hjarte

Under denne kryptiske tittelen skal eg skrive eit lite stykke om eit musikalsk emne att (lenge sidan sist no), nemleg teksten til Comment te dire adieu.

Songen er opphavleg engelsk, skriven av Arnold Golan (som skal ha skrive teksten) og Jacob Gold (som skal ha skrive musikken) og innspelt første gong i 1966, med Margaret Whiting. Her:



Men det er ikkje denne versjonen eg skal skrive mest om i denne posten. Songen er spelt inn av mange artistar på mange språk, men særleg to versjonar har danna skule. Den eine er den opphavlege (eller kanskje Vera Lynn sin frå 1967), den andre er Francoise Hardy sin. Serge Gainsbourg attdikta og omarrangerte visa og let Francoise Hardy synge henne som Comment te dire adieu. Den som høyrer ein del versjonar (nedst i posten ligg ei spotifyliste med eit par snes) (eg skulle gjerne lenka til wimp, og fann til og med ein embed-generator, men fekk beskjed om at embedding ikkje er lov på domenet blogger.com. Spotify begs to differ.) vil raskt legge merke til at mange har valt å ta utgangspunkt i denne versjonen. Her er han:



For å seie litt om originalteksten: Det er jo frykteleg sentimentale greier. Her er han, attgjeven utan løyve frå nokon:

It hurts to say goodbye

Take me in your arms and hold me tight,
tell me that your love is mine tonight,
say that everything will turn out right,
it hurts to say goodbye.

Let me know the thrill of your embrace,
memories that time can not erase,
why I'd kiss the teardrops from your face,
it hurts to say goodbye.

Wherever you are,
you will always be near to me,
wherever I go,
you'll be here in my heart.

Till the sun comes shining through again,
till we see a sky of blue again,
till I'm back with you, my love, till then,
it hurts to say goodbye.

Wherever you are,
you will always be near to me,
wherever I go,
you'll be here in my heart.

Till the sun comes shining through again,
till we see a sky of blue again,
till I'm back with you, my love, till then,
it hurts to say goodbye.
Till I'm back with you, my love, till then,
it hurts to say goodbye.
Dei tre første linjene i kvart av versa rimar på kvarandre, og fjerde linje er omkvedet "It hurts to say goodbye". Farvellet som gjer så vondt er elles neppe noko definitivt farvel, iallfall oppfattar ikkje song-eget det slik. Ho (det er først og fremst kvinnelege songarar som framfører denne) ser fram mot eit gjensyn i siste vers, og i mellomverset lovar ho æveleg truskap. Bildebruken er ikkje så frykteleg spenstig. Sola skal skinne att og himmelen skal bli blå, og andreperson eintal skal vere i hjartet til førsteperson eintal. Det er ingenting alvorleg gale med denne som slagertekst, men det er jo ikkje spesielt fantastisk heller.

Så då kan vi jo gå over til Serge Gainsbourgs franske tekst og spretnare arrangement. Høyr gjerne songen ein gong til, det er nesten så ein ikkje treng skjønne så mykje fransk for å forstå at dette er ein song om noko heilt anna, ein song med meir lyrisk finesse, ein emosjonelt sett kjølegare song. Teksten attgjeven utan løyve og med visse typografiske tillegg som illustrasjon:

Comment te dire adieu

Sous aucun préteXte je ne veux
Avoir de réfleXes malheureux
Il faut que tu m'eXpliques un peu mieux
Comment te dire adieu

Mon coeur de sileX vite prend feu
Ton coeur de pyreX résiste au feu
Je suis bien perpleXe je ne veux
Me résoudre aux adieux

Je sais bien qu'un eX-amour
N'a pas de chance ou si peu
Mais pour moi
Une eXplication vaudrait mieux

Sous aucun préteXte je ne veux
Devant toi sureXposer mes yeux
Derrière un KleeneX je saurais mieux
Comment te dire adieu
Comment te dire adieu

Tu as mis à l'indeX
Nos nuits blanches
Nos matins gris-bleu
Mais pour moi
Une eXplication vaudrait mieux

Sous aucun préteXte je ne veux
Devant toi sureXposer mes yeux
Derrière un KleeneX je saurais mieux
Comment te dire adieu
Alt i tittelen ser vi korleis song-eget har ei meir pragmatisk haldning. Der det anglofone subjektet konstaterer at det gjer vondt å ta farvel, spør fransktalaren (eller -syngaren) seg korleis ho skal gå fram for å seie det. Denne haldninga finn vi att i løysingar som å gøyme seg attom ein kleenex og labbli å vise fram augo.

Mest like iøyrefallande som det spretne arrangementet er det oppdaterte rimskjemaet. I den franske teksten rimer alle linjene i alle versa på adieu. (Unnataka er i mellomversa, iallfall viss den versinndelinga eg har bøffa her er rett.) Og enno meir raffinert: Dei tre første linjene i kvart vers er på ni stavingar kvar. Den femte stavinga i alle desse er "EX", slik at førefestet som både på fransk og engelsk (og med kvart på norsk) tyder "har vore" bryt verselinja tvert av på midten.

For somme vil dette vere å trekke tolkinga for langt, men eg meiner å finne stønad for synet mitt i songar som "Qui est in - qui est out", "L'anamour"og andre songar der Gainsbourg nyttar rim og nær-rim på liknande måtar. Dessutan kan ein legge merke til at ord som surexposer og m'explique faktisk blir brotne tvert av av X-stavinga.

Eg sa om den engelske teksten at det ikkje var nokre alvorlege feil med han som slagertekst, diverre kan eg ikkje seie det same om den likevel langt meir elegante franske teksten. Det kreative rimmønsteret har diverre ført til to liner der feu liksom skal rime på feu, og det er berre klønete. Ein kan spørje seg kvifor ein rimsmed av Gainsbourgs kaliber (herleg floskel!) let slikt stå, og eit mogleg svar kan vere at dei vellukka effektane av skjemaet vog opp for ein enkelt faux pas. Eit par av dei linene eg for min del liker best er nett dei som sluttar på feu. Der samanliknar den syngande førstepersonen sitt eige og den tilsungne andrepersonens hjarte. Mitt er av silex (flint) og er eigna til å sette fyr på ting, medan ditt er av pyrex, eit patentert material som har som fremste eigenskap at det er eldfast.

Så det. Her er meir enn to snes versjonar av songen, sju av dei på engelsk, nokre instrumentale, finske, svenske og på magyar, men flest av dei franske. Ikkje så rart.

torsdag 30. oktober 2014

Tre-fire Torgny Lindgren, to Wodehouse, Karin Boye, Philip Dick etc.

No har eg visst lese 20 bøker til sidan sist. Eg har avslutta ein serie, fått augo opp for Torgny Lindgren og synest i det heile tatt eg har opplevd mykje. Her er grafisk framstilling:

Klikk på lenka og bli ven med meg på Goodreads!
Tal:
  • Elleve er heilt tvillaust romanar
  • To er noveller
  • To er, øh, forteljingar (kortromanar? eksperiment?)
  • Seks er lydbøker, den eine av dei ei førelesingsrekke
  • To er ungdomsromanar, fire har iallfall element av etterforsking.
  • Fire er på bokmål, berre ein er på norsk
  • Åtte på engelsk, berre ein på fransk
  • Alle dei tre teikneseriane er på kvart sitt språk: bokmål, fransk og engelsk.
  • Berre to er på dansk, men heile fire er på svensk. 
  • Av dei fire svenske er tre av Torgny Lindgren (og eg er i gang med den fjerde)
  • Åtte kvinner har skrive åtte av bøkene, medan ti menn har skrive dei andre tolv (Tiggernes børn er skriven av to menn).
  • Lite sakprosa denne gongen, berre tre titlar (men ein av dei er teikneserie) 
  • Åtte kvinner har skrive åtte av bøkene, ti menn har skrive dei tolv andre. Ei er skriven av to menn.

Den raude og rosa vesle boka i nedre høgre hjørne er Dyr, sortert etter alder av Frøydis Sollid Simonsen. Eg har tidlegare (og skal seinare) sagt (seie) ein del om kor godt eg likte den første romanen hennar, og då eg oppdaga denne boksingelen var eg ikkje sein om å tinge han frå Flamme forlag. Dersom teksten er eit forsøk på å vidareføre stilen frå Hver morgen kryper jeg opp fra havet, vonleg i retning av noko større, har vi mykje å glede oss til frå denne spennande forfattaren.

Sjefen min er svært glad i Lars Mæhles Landet under isen, men det var ikkje først og fremst for å unngå dårleg stemning at eg las boka sjøl. Ho hadde stått ei god stund på leselista, og no ligg andre band på vent. Det verkeleg gode med denne boka var elles strukturen. Dei to handlingstrådane var godt vovne saman, men eg må ærleg innrømme at eg likte KRIPOS-etterforskaren betre enn Leo Rubin. Innhaldet var så som så, og nynorsken til Mæhle er... ikkje den nynorsken eg ville skrive, for å seie det sånn.


Men bileta i kindleutgåva var knøttete og vanskelege å studere.


The Trojan War las eg medan eg høyrte førelesingsrekka om Classical mythology. Sistnemte handla jo ikkje lite om Trojanarkrigen, og båe var svært interessante. I førelesingsrekka tok professor Elizabeth Vandiver utgangspunkt først og fremst i Hesiod (som nyleg er kommen på bokmål i Aslak Rostads strålande attdikting) og Ovid (Thea Selliaas Thorsen har levert nytt bokmål, eg skuldar Larvik bibliotek 80 kroner i purregebyr), og var eit innsiktsfullt og levande oversyn over både mytane og ulike tolkingstradisjonar. Førstnemte er meir av ei attforteljing av Iliaden med det vi veit om regionen i bronsealderen som kontekst. Spekulativ på den gode måten, altså.

På Wikimedia Commons ligg Brudstykker af en Landsbydegns Dagbog i ei illustrert utgåva frå 1905.

En landsbydegns dagbog og A sea of Troubles er noveller som av ein eller annan grunn er å få i eigne lydbokutgåver. Den første høyrte eg i euforien over å ha bestemt meg for kva eg skal bruke våren på (bacheloroppgåve i bibliotek- og informasjonsvitskap. Temaet blir vurderingskriterium for lydbøker, om du endeleg må vite det), den andre var ei eg hadde lasta ned til offlinemodus første gong eg prøvde Storytel. Landsbydegnen er etter det eg forstår ei av dei heilt store novelleklassikarane i favorittgrannelandet. Steen Steensen Blicher teiknar med relativt få ord (lydboka varar tre kvarter) eit heilt, langt livslaup. Det er ikkje mykje som skal til. Sea of Troubles er meir av ein trifle av PG Wodehouse. Motiv som magesmerter, mange pengar og sekretærar med fordommar finn vi elles mange stader i forfattarskapen. Denne er heilt fin.

Eitt av emna eg tek i haust er om skandinavisk samtidslitteratur. Ein gong eg likevel var i Strömstad gjekk eg innom bokhandelen og plukka med meg den eine svenske romanen på pensum (Klingsor, omtalt litt lenger ned), ein til av same forfattar og ein meir eller mindre tilfeldig klassikar i pocket. Kallocain er ein dystopisk framtidsroman som ikkje på noko vis står tilbake for fosjempel 1984 eller Fahrenheit 451  (som båe kom fleire år seinare.) Jamvel her er hovudpersonen innbyggjar i ein totalitær stat som har ambisjonar om verdsherredømme og konstant er truga av krig. Kjemikaren Leo Kall verkar ikkje å ha motførestellingar mot det gjennommilitariserte samfunnet, han er tvert om ein ivrig arbeidar som så godt han kan kjempar mot det han har att av humane impulsar.

Det var ikkje denne utgåva eg las, men illustrasjonen er så lekker.
Leo Kall er korkje Winston Smith eller Werner Montag, men han får innsikt i både maktas irrgangar og draumane til folk som har andre verdiar og ikkje finn seg like godt til rettes i Världsstaten som han gjer sjøl. Boka er ikkje eigna til trøyst eller kos, og er sjølsagt sterkt tilrådd.

Det er i skrivande stund sju år sidan Courent dans la montagne kom ut. Altså er det grunn til å frykte at det ikkje kjem fleire band i serien om dei eigenrådige sauene på fjellbeitet i alpane. Dei norske omsetjingane slutta altså med åttande band, der ein buss med både hyrdinna og store delar av saueflokkan køyrer utfor vegen. Ei naturleg avslutning, forsåvidt, men i niande band får vi vite at bussen vart hengande i lufta. Denne handlingstråden (om vi kan kalle han det, serien er meir situasjonar og vignettar enn samanhengande handling) held fram heilt hit. Korkje Romuald (Ullstein) eller resten av flokken mistar noko av piffen på vegen heller. Eg sparte dette bandet fordi eg berre kunne lese det for første gong ein gong, no ser eg fram til repriser i åra som kjem.

Diverre las eg ikkje Philip K Dick då eg skulle (tjueåra), men heldigvis er det ikkje for seint. Eg har slått opp med Lars Saabye Christensen, John Irving, Kurt Vonnegut og andre eg las eller burde lese då eg gjekk på vidaregåande, men PKD leverer mindfucks eg i mitt førtiande år stadig ikkje har vakse frå. A Scanner Darkly er den fjerde boka hans eg les på godt og vel eit år. Ho er ikkje HEILT på nivå med The Man in the High Castle, men det er det svært få bøker som er. Korkje i denne eller i nokon av dei andre bøkene eg har lese av Dick er nokon den dei gir seg ut for å vere, og i mange høve er dei andre enn dei trur dei er sjøl. Hovudpersonen i A Scanner Darkly er både brukar og forhandlar av det narkotiske stoffet Substance D. I tillegg er han sivil narkotikapolitmann, sett til å overvåke sitt eige alias. Dette blir klart for lesaren ganske tidleg, men for vår mann blir det berre mindre og mindre klart.

Ikkje den utgåva eg las, men du verden for eit omslag!
Paul Giamatti les Audible-utgåva, og eg skal tilstå at den første timen eller så var eg ikkje meir imponert over opplesinga enn over romanen. Båe delar tok seg valdsamt opp, og no er eg rett og slett i villreie over kva for Dick-bok eg skal høyre neste gong.

I den førre tjuebøkersposten oppmoda eg den eventuelle lesaren til å ikkje lese norske omsetjingar av danske bøker, den gongen var det Det levende kød og Den danske borgerkrig 2014-18. Båe ligg føre i norske utgåver slik at det er eit poeng å oppsøke dei opphavlege, men renessanse-krimserien til Lars Hamman og Gorm Præst Jørgensen trur eg ikkje har lidd ein slik vanlagnad enno. Tiggernes børn held fram der Fanden er løs slapp, men denne gongen er ingen av dei mistenkte skulda for hekseri. Dei to bøkene (som kanskje får selskap av fleire) handlar altså om Knud Korbach, fut og låk ølbryggjar i København på Christian Kvart si tid. Han må agere detektiv i ei tid då dei ressurssterke politistyrkane vi kjenner frå herleg spekulative krimprogram på Discovery Channel er lenger unna sjøl idestadiet enn ein likar å tenkje seg, men forfattarane har iallfall lært masse av krimsjangeren slik vi kjenner han i dag. Som i politikrimmen ser vi at etterforskaranes arbeidsgjevarar har eigne agendaer, slik at heltane må sno seg ganske smidig. Frå den hardkokte krimlitteraturen har dei henta dei store, korrupte systema som er like store og like korrupte sjøl etter at den konkrete saka er løyst. I tillegg kjem personkjemien mellom Korbach og ænkefru Ingeborg Bryske og sjølsagt innsikta i renessansens København. Eg er ingen stor krimlesar, men desse har eg ein viss sans for.

Embedding av tweets kjem til å slutte å funke, og då er det ikkje MIN blogg som ser ut som ein iddiot!

Ja, eg har ikkje starta på Pride and Prejudice and Zombies enno, altså. Sist skreiv eg noko om at eg hadde måtta bytte lydbokutgåve av Gulliver's Travels på grunn av innsmigrande framføring frå David Thorn. Det var nære på at eg prøvde å finne alternativ til Sharon Williams' framføring som i starten verka ganske flat. Som så ofte før tok det seg heldigvis opp (er det lydaren eller lesaren som blir van med teksten, tru?), og etter eit par timar (av om lag 11) sto romanklassikaren fram i alt han hadde av prakt og velde. På den eine sida er det kanskje ikkje noko stort problem å vise fram penetrerande psykologiske innsikter i karakterar du har funne opp sjøl, men du verden så festleg det er å kjenne att seg sjøl og andre. Og favorittkjepphesten min i det mellommenneskelege samveret er at det er enno litt lettare å spekulativt tillegge andre folk motiv og baktankar som kanskje ikkje er der. Alltid fint å konstatere at klassikarstatusen er så velfortent som her.

Men Klingsor altså. Eg kan like sjangeren fiktiv kunstnarbiografi. Denne minte meg ganske mykje om både Borges' Pierre Menard, forfatteren av Don Quixote og Woody Allens Lovborg's Women (les på bokhylla.no), men der dei to andre er novellelange er Klingsor ein heil roman. Det som er, er at eg ikkje er heilt sikker på at eg fekk taket på denne boka. Eg trur rett og slett eg burde ha lese eit par andre av Lindgren først.

Døme på Torgny Lindgrens prosa. Frå Hummelhonung.

Eg har nemleg nokså ettertrykkeleg blitt Torgny Lindgren-supportar. Klingsor var neppe den rette staden å starte, men eg hadde no fått med meg Hummelhonung frå den same bokhandelen, og gubbevaremegvæl for ei bok, altså. Brørne Hadar og Olof er båe utgamle og dødssjuke, men ingen av dei vil la den andre få leve lengst. På kvar si side av gardsplassen blir dei haldne i live av hat, på trass og på faen. Innhaldet er fantasifullt og på form kan romanen minne litt om fabelen. I skrivande stund har eg lese (høyrt) endå to Lindgren-romanar, nemleg Norrlands akvavit og Pölsan. Det er nok den første eg likar best som sånn big concept-roman, det er noko forlokkande med forteljinga om ein mann som har mist trua si og reiser tilbake for å frelse tilbake til heidendommen alle dei han frelste som lekpredikant for femti år sidan.

Det er ikkje dermed sagt at eg likte Pölsan noko dårlegare. Nett den var betre som metaroman, tykte eg. Noko med at notisen i romanen grip inn i både rammeforteljinga og IRL ved at ein ung bifigur har fått namnet Torgny Lindgren osb. Di meir eg les av Lindgren no, di meir får eg forståinga av at det er forfattarskapen meir enn kvar einskilt roman eg er vorten så forgapt i. Ein ting er at personar som Gerda i Inreliden (og forsåvidt Ellen i Lillsjöliden) kjem att her og der, ein annan er måten kvar roman er ei ovring (bokmålarar: manifestering) av ein del element i forfattarens førestellingsverd. Asta i Norrlands akvavit og Linda i Pölsan er hjelpepleiarar (vårdbiträden), men jamvel Klingsor i Klingsor og den namnlause kvinna i Hummelhonung blir vårdbiträden i løpet av sogene sine. Långkoket, Klingsors føretrekte mat, kan fort forståast som ein variant av pölsan. Dei lange liva, forteljingane, prosjekta, landskapet og mangt anna teiknar etter berre fire romanar konturane av eit litterært landskap eg svært gjerne vil vere lenge i. Ønsket om ny lesing av Klingsor heng óg saman med at eg vil ha betre forståing av nett den bokas plass i heilskapen.

Dessutan: Torgny Lindgren er ein suveren opplesar av eigne tekstar. Han forstår naturleg nok karakterane svært godt, men legg seg likevel på eit moderat nivå av karakterisering. Underspel, kan vi kanskje seie. Vidare les han eit tydeleg rikssvensk, även om replikkane blir utstyrte med norrlandsk (eller västerbottnisk?) prosodi. Storytel har sju bøker av Lindgren, no ser eg fram til Dorés bibel, Minnen, Ormens väg på hälleberget, Klingsor og Berättelserna.

Det er kanskje ikkje heilt 30 år sidan eg las min første Wodehouse, men eg trur eg kan seie at Plum er den forfattaren eg har lest oftast om att. Som så mange andre har eg nok i for stor grad halde meg til bøkene om Jeeves og Wooster. Fordelen med dette systemet er at eg kan glede meg til Blandings- og Psmithbøkene ei stund til. A Gentleman of Leisure (óg utgjeve som The Intrusion of Jimmy) høyrer så vidt eg forstår ikkje til nokon serie, men er ein av mange om kjærleiksforviklingar. Eg har som sagt lese ein del Wodehouse, og det er så langt berre Mr. Mulliner eg ikkje direkte tilrår, så eg tillet meg å heller kommentere Frederick Davidsons opplesing. Mange av hans opplesingar av Wodehouse er tilgjengelege i Storytel, og det kan verke som han har bestemte oppfatningar om forfattaren han tolkar. Grunntonen er nærmast eplekjekk, og særleg når det gjeld bifigurane går han i den vanlege humorfella: Dei får i overkant komiske røyster og overdriven dialekt. Særleg Spike Mullins-karakteren må ha slite hardt på stemmebanda, og Brooklyndialekta er så tjukk at replikkane hans stundom er utydelege. Polti McKeechern har blitt utstyrt med ei stemme eg var sikker på eg kjente att frå ein stad, og jau: Mike Patton lagar robotstemme i låta Aktion13f14. Høyr her:


Footnotes in Gaza er, ved sida av Maus, den mest opprivande teikneserieboka eg kjem i hug å ha lese. Edrueleg bildespråk og nitidig research og eg greier ikkje servere noko anna enn flosklar slik stoda er no. Framover kjem eg til å lese meir av Joe Sacco og eit par av dei andre som er omhandla i Øyvind Vågnes' Den dokumentariske teikneserien.

Denne las eg tidlegare i år. Bra saker!

For første gong har eg lånt ei bok fordi eg likte forfattarens fotokunst: Vibeke Tandberg sine fotomontasjar etc har fascinert fleire enn meg sidan nittitalet. Tempelhof er den andre romanen hennar, og den er merkelege greier. Gåtefulle, skulle eg kanskje heller sagt, fordi det i starten er vanskeleg å avgjere om det er ein baby som fortel noko som skjer eller om babyen(?) eller ein av foreldra(?) drøymer heile greia eller om det er eit liv som passerer revy eller noko heilt anna. Særeigne greier, og eg skal nok prøve å grave fram den første boka hennar óg.

Eller: "Heilt fin thrillar"
No har eg ikkje lese den om katastrofefysikk, men eg høyrte nok pene ting om Night Film frå Julie og Kine til at eg gav han ein sjanse. Medan det stod på var det spennande og moro, men no som det har gått eit par veker står ikkje denne boka fram som den mest minneverdige av desse tjue. I eitt stykke er ho likevel eineståande, og det er som multiplattform-thingy. Boka er illustrert med bilete av nokre av dei tekstlege artefaktane som er omtalte i teksten, og i tillegg til teksten ein kan lese med auget er nokre av desse illustrasjonane utstyrte med eit særskilt symbol. Dette vesle sjablongmåleriet av ein fugl med utbreidde vingar gjer heile illustrasjonen om til eit slag qr-kode som ein kan skanne med ein særleg app ein lastar ned på mobilen (eller nettbrettet. Eg sa ikkje at det ikkje var kjelkete. Og om du les eboka på mobilen eller nettbrettet? Ikkje mindre trælete.) Og SÅ får du tilgang til multimediainnhaldet. Dette er litt forskjellige greier, eit slideshow med plakatar til filmane til bokas fiktive regissør er kanskje det beste, elles er det første kapittel i ei fiktiv barnebok, ei opplesing av The Love Song of J. Alfred Prufrock og litt anna snacks. Ingenting av det er essensielt for å forstå handlinga, og berre eitt av elementa synest å motseie sjølve boka. I sum er dei ein festleg måte å utvide fiksjonsuniverset på, og det er neppe overraskande at Pessl har sytt for å halde filmrettane til dei omtalte, oppdikta filmane unna filmrettane til resten av boka. Kanskje nokre av dei tek steget frå Night Film og ut til vårs?


Den vesle pippipen gjer heile boksida til ein slags QR-kode

Neste gang blir alt riktig av Lene Ask er det vanskeleg for meg å omtale som noko særleg anna enn ein søt teikneserieroman. Eg har sans for teiknestilen hennar, og ho gjer ein god del kvasse observasjonar i løpet av forteljinga, då. Har litt lyst til å sjå denne teikneserieromanen i samanhang med dei meir dokumentariske arbeida hennar, men då må eg lese dei først. Lene Ask kjem eg tilbake til.

Siste kvinne ut denne gongen er ein av kandidatane til årets upris, ungdomslitteraturprisen som blir delt ut av ein ungdomsjury. Som del av faget litteratur- og kulturformidling (berre nokre få studiepoeng til no, så er eg bibliotekar på ordentleg!) har eg meldt Martina Gaux' Cafe Vespa på denne bloggen, forsøksvis på ungdommens premiss. For å sitere meg sjøl:
Cafe Vespa er ei ungdomsbok som er både spennande og tankevekkande. Hovudpersonen er ein på mange måtar vanleg femtenåring som tilfeldigvis finn eit lik og blir blanda inn i etterforskinga av ein barnepornoring. JeHo og vennene hans set seg føre å finne ut kvifor Heather ikkje overlevde, og snart veit amatørdetektivane litt for mykje for sitt eige beste.

Vanlegvis er det vanskeleg å skulle fortelje om slike bøker fordi ein ikkje vil avsløre for mykje om handlinga, og det gjeld Cafe Vespa óg. Det som er enno vanskelegare med denne boka er at iallfall eg helst ikkje vil avsløre for mykje om personane heller. Eg unner lesarane spenninga og overraskingane som er knytte til krimplottet, og samstundes vil eg at dei skal bli kjent med JeHo, Rino, Conni og Marlin like gradvis som eg gjorde sjøl.

Det er nemleg eit poeng at ikkje berre handlinga blir gradvis avslørt. På slutten er alle personane nokon andre enn dei vi trudde til å begynne med, og dei har gjerne lært noko nytt om seg sjøl óg.
Omslaget lånt frå Gyldendal

Ikkje minst er boka smart skriven. Å gjere hovudpersonen til ein uoppmerksom type som følgjer meir med på Facebook og Minecraft var eit originalt val som sette boka veldig inn i samtida. Foreldra til JeHo er skeptiske til nettbruken hans og prøver å sette grenser, men boka er ikkje moraliserande på same måte som dei vaksne. For det første er ikkje Precious og Konrad (mora og faren til JeHo) meir vakne enn han er, og for det andre viser boka tydeleg at skiljet mellom internett og IRL er eit falskt skilje.

Viss du som les boka ser etter, finn du fleire slike ting som reflekterer kvarandre. Dømesvis SEIER JeHo at han er redd for å knytte seg til folk fordi han ikkje vil miste vener og bli såra, men med strikkinga gjer han det motsette, han brukar garn til å lage røynlege venskapsband (skjerf). Det er særleg desse tinga som gjer at boka held seg i tankane etter at ein er ferdig med henne.
Eg går jo ut frå at eg les boka på ein annan måte enn den eigenlege målgruppa, men dei meldingane eg har sett på uprisen.no tyder på at både dei og eg har sansen. Det overraskar meg litt at ingen av dei (til no tre) unge meldarane har nemnt noko om etnisitet og seksualitet, to nokså iaugefallande aspekt ved både JeHo og fleire av dei andre karakterane. Har dei unge sett på dette som kvardagsrealistisk og ikkje brydd seg om det, eller har dei ikkje lagt merke til korleis jamvel dette er smarte litterære grep som forsterkar det tosidige ved mest alt og alle som er med?

Neste gong: Dickens! Øyehaug! Hollywood Book of Death! Råta!

mandag 22. september 2014

Les på mobsen

Som eg vel så vidt var inne på for eit par innlegg sidan er lesebrettet mitt for tida oppteke fordi den kloke, slanke og generøse sambuaren min les Min kamp på det. Tredje band er visst litt av ein transportetappe, forstår eg.

Iallfall gjev dette meg høve til å seie noko om dei ulike eboklesarane på telefonen. På grunn av DRM og latskap (les: Orkar ikkje hugse adobe-IDen eller for den delen alltid syte for at filene eg KJØPER er portable) har eg lydboklesarar frå fire ulike bokhandlar på mobilen i tillegg til ebokbib. (Og to lydbokavspelarar, men dei får vente til ein annan post) installerte på smarttelefonen. Og så brukar eg den innebygde nettlesaren til å lese bøker på bokhylla.no. Eigen post seinare.

Berre for å ha sagt det i starten: Dei fungerer stort sett greit. Det skulle verkeleg ikkje vere turvande å ha ein lesar for kvar bidige butikk, og nei, det skulle heller ikkje vere turvande å fikle med sjølve filene EG HAR KJØPT for å få vist dei med kva lesar som helst. Men så lenge bokbransjen vel å behandle kundar som tjuvar må vi vel berre leve med det. Om det er fordi kvar bokhandel må ha kvar sin boklesar at dei er såpass ulike skal eg ikkje ha sagt. Ein kunne tenkje seg at alle i det aller minste hadde eit minimum av funksjonaltitet som gjekk på tvers av alle tilbydarane, og at dette minimumet omfatta blading fram og tilbake, søking i boka, interaktiv innhaldsliste, fotnoter, hugsing av kor du var i boka sist du las og litt sånn småsnacks. Som det følgjande PIRKET vil vise, er dette truleg å krevje for mykje. Nokre har alle desse funksjonalitetane, andre manglar dei. Sidan den som vil lese ebøker på mobilen i praksis ikkje kan velje vekk desse lesarane utan å velje vekk den aktuelle bokhandelen som kjelde til bøker er ikkje dette noka kåring av den beste lesaren, snarare ein liten vegvisar til kva ein bør vere obs på. 

Ebok.no og Riidr

Nettbutikken ebok.no har brukande tilbod kvar sundag, og det skulle ikkje forundre meg stort om denne ikkje greier å lese lydbøker óg. Illustrasjonen tyder kanskje på at eg har kjøpt Øyvind Holens forvitnelege Donald-bok tre gonger, men det har eg altså ikkje. Eg har berre forsøkt å opne henne tre-fire gonger eller sånn. 

Slinger i valsen
Nett denne boka har eg elles vore tvungen til å lese på mobsen jamvel om kindlen hadde vore ledig; Vigmostad Bjørke er nemleg så kjipe at ikkje berre får eg ikkje sendt boka til kindle, eg får faktisk ikkje lese henne online heller. Iallfall er blading att og fram tilgjengeleg her, og ein kan svitsje mellom svart tekst på kvit bakgrunn eller kvit tekst på svart bakgrunn. I denne boka fungerte faktisk fotnotene berre delvis, og det er nokså kjipt. 

Vidare brukar appen aksellerometeret i telefonen til å gjette om du vil lese med skjermen ståande eller liggande. Heldigvis kan ein låse skjermen i den føretrekte posisjonen.

Elles er bøkene søkbare direkte, og den som vel å trykke på menyfeltet på telefonen får tilgang til interaktiv innhaldsliste. Sidetala stemmer ikkje med sidene på mobilvisninga, men truleg ikkje med papirboka heller. Framdriftsmelding på formatet "side X av Y" kunne soleis gjerne vore supplert eller bytt ut med prosentdel av boka du har lese.
Båe er visst bygde på adobe reader

Når eg kunne seie med så stor sikkerheit at ebok.no truleg kan spele av lydbøker, er det fordi eg har høyrt lydbøker i riidr-appen før. Heldigvis er denne bokhandelen tillitsfull nok til å la kundane laste ned mp3-filene ved kjøp utan krav om at dei må bli spelt av i ein gitt spelar, slik at eg heller vel lydbokfavoritten akimbo (of which more later). Her er eg usikker på policyen til ebok.no fordi eg ikkje har kjøpt lydbøker derfrå. Elles er desse to appane (og nettbutikkane som høyrer til dei) så like at eg mistenkjer dei for å ha same eigarar.

Båe appane kan forresten fint brukast til å lese pdfar du måtte få tilsendt eller laste ned frå Internett. Slik har rutetabellar, vekeplanar for barneskulen og andre meir eller mindre saftige dokument blitt del av biblioteket mitt. 

Det der med å kunne velje bakgrunn er i grunnen kjekt. For ein som er van med e-ink er gjenskinnet i mobilskjermen heilt frykteleg plagsamt, og det hjelper faktisk ganske mykje å lese kvit tekst på svart bakgrunn. Ved lesing på senga er det óg kjekt å ikkje lyse opp heile rommet med masse kvit bakgrunn og litt svart tekst. Er det straumsparande óg tru?
Sånn! Her er óg innstillingar for lysstyrke, skriftstorleik og retningslåsing.

Iallfall: Kjekt. Om det er løyst på den best tenkjelege måten er eg derimot mindre sikker på. Det appen gjer når du skiftar til nattmodus (som dei av ukjente grunnar kallar det) er ikkje sånn sett å skifte tekstfarge og bakgrunnsfarge, men å gjere visninga negativ. Moglegvis meir lettvint for utviklaren, men eg kan iallfall sjå eit lite problem med det: 

Eller kanskje det berre blir tøffare?
Både riidr.dk og ebok.no har elles høve til å lese iallfall mange av bøkene i nettlesaren frå ditt eige bibliotek. Kjekt viss du ikkje gidd laste ned boka til den pcen du sit på eller ikkje orkar hugse adobe-IDen din eller av andre grunnar. Diverre synkroniserer ikkje butikken mot appen, slik at du sjøl må halde greie på kor du var om du av ulike grunnar skulle svitsje mellom lesing på mobil og pc. 

Ein annan ting som gjer at appen kan framstå som litt halvutvikla er det som skjer med titlar osb når du stiller på skriftstorleiken:

Play bøker (google books)

Dyre bøker. Den lekraste bladinga, men den kan eg ikkje attgje fordi gesten for å bla om kjem i konflikt med gesten for skjermdump. Appen er god å lese på, då. Og dersom boka ligg føre gratis i google books, er det med denne appen du les. Eg vier illustrasjonen denne gongen til det enorme behovet for dugnadsinnsats for korrekturlesing av skanna bøker:
Om du synest gotisk fraktur er vanskeleg å lese, tenk på kva OCR-programmet har å slite med!
Til venstre står første side av Ove Mallings Store og gode Handlinger af Danske, Norske og Holstenere (1777), til høgre ei side av innhaldslista slik ho er oppfatta av OCR-programvaren. Å gjere eldre bøker reelt søkbare krev dugnadsinnsats av menneske med røynlege auge. Om du har fem minutt å avse no og då kan du klikke på lenka og melde deg på distributed proofreaders og slik vere med på å sikre tilgang til kunnskap for framtida.

kindle

Fotnoter funkar. I tillegg til svart og kvit bakgrunn kan du velje sepia og grøn. Det er minst eit halvt dusin skrifttyper å velje mellom. Synkroniserer med lesebrettet og kindle cloud reader (i nettlesaren på pcen). Du kan legge dine eigne .mobi-filer (til dømes dei du har lasta ned frå gutenberg.org eller bokselskap.no) i kindlemappa på mobsen og lese dei der (i cloud reader har du derimot berre tilgang til titlane du har kjøpt eller fått gjennom amazon). Amazon kan kva tid som helst finne på å slette kontoen din og ta frå deg tilgangen til ebøkene du har kjøpt.

Lett å navigere. Flinke folk.

ebokbib

No har eg tidlegare skrive ein post om gleder og vonbrot etter eit par dagar med eboklån i Vestfold, no har det gått mange nok månader til at eg kan pirke vidare. 

Bøkene er stadig ikkje søkbare, og appen har stadig ingen fotnotefunksjonalitet. Innstillingane for skrifttype (fire eller fem ulike), skriftstorleik og bakgrunnsfarge (normal, natt og sepia) er lette å finne og bruke. Interaktiv innhaldsliste har eg enno ikkje funne. 

Like etter lansering hadde eg ei formell klage på ei av bøkene i utvalet. Det vart ordna, og det var forlaget si skuld, men det kunne kanskje vore lettare for både bibliotekarar (i tilfelle brukarane av bibliotekets tilbod vender seg til biblioteket) og ikkje-bibliotekarar å melde frå om feil.

Noregsrekord i orddelingsfeil?
Ein annan ting er at nokre av ebøkene er så fulle av korrekturfeil at ein kan ta seg i å lure på om forlaga (okay, samlaget) medvite saboterer ebøkene. Og det er i samband med slike ting eg har merkt meg at om den norske forlagsbransjen er treige til å omfamne ebøker, er dei ikkje stort betre på sosiale media (dei nyttar ikkje vende seg til dei på twitter). Men det er jo ikkje ebokbib si skuld.

Dette passar i grunnen bra, for eg er alltid meg sjøl minst 110 prosent.

torsdag 4. september 2014

Frå fjellbeite til Donald-land.

Denne posten er ein gjennomgang av ein god del av dei tjue siste bøkene eg har lese (ut), men først ein bildemontasje av omslaga deira:

Klikk på bildet og bli venn med meg på Goodreads!
Eg er glad i å telje:
  • Tre av desse er teikneseriar
  • Sju er sakprosa
  • Sju er romanar
  • Ein er parodi på sakprosa
  • Det er eit langdikt i haugen
  • Seks av bøkene har eg høyrt (dei fire kvadratiske pluss Pluto Files og Den danske borgerkrig 2018-24)
  • Sju er delar av fem seriar, trilogiar og tetralogiar
  • Tre er på bokmål, den eine ei lydbok
  • To på norsk
  • Fire på dansk, den eine lydbok
  • Fire på fransk, ingen lydbøker men tre teikneseriar og ein roman (alle delar av to seriar)
  • Sju er på engelsk, fire av dei lydbøkerog ingen av dei andre er romanar
  • To av dei engelske er rockebøker
  • Ei av lydbøkene hadde eg lese før, men på eit anna språk.
  • Ein er skriven av to filmregissørar
  • Heile elleve er lesne på mobilen
  • Tre er lånte på bibliotek
Dei tre teikneseriehefta i denne bætsjen er Sabotage et páturage, Bouge tranquille og Cheptel maudit, band 11, 12 og 13 av Le genie des alpages av F'Murrr (Richard Peyzaret). Denne serien las eg dei første åtte nummera av med kvart som dei kom på norsk frå tidleg åttital og utover. Det er nok sviktande salstal heller enn sviktande kvalitet som er årsaka til at dei siste seks banda ikkje er omsette, for desse tre er seine høgdepunkt i ein absurdistisk serie med mykje sær humor, både i tekst og teikningar. Det fjortande og siste bandet (Courent dans la montagne) sparar eg litt på, må eg innrømme. Eg kan jo berre lese det for første gong ein gong...
Sabots er klauver. Sånne ordspel er det mange av i serien.

Øystein Ortens historiske roman Rasmus Rebellen har eg hatt hug til å lese sidan eg opna den øskja med kulturfondbøker sommaren 2013. Den delen av norsk historie kjenner eg lite til, og eg hadde håpt å bli opplyst av denne soga om bondeføraren som leidde bygdefolket på Sunnmøre i rettslege og til dels militære konfrontasjonar med dei korrupte futane og andre embetsmenn. Soleis er eg lei for å seie at det gjekk utruleg trått å lese henne. Prosastilen var litt vel lyrisk for min smak, og eg ser ikkje kva det skulle vere godt for å legge soga i munnen på Rasmus Busts fosterson med Rasmus' barnebarn som romanens andreperson. Det hjelper ikkje at forfattaren let forteljaren (på 1600-talet) bruke metersystemet. Slikt hadde vore distraherande sjøl om boka er hadde vore likande, no er det nesten drepande.

Le bouchon de Cristal tok óg lang tid å lese, og her skuldar eg på kindlens spådom om kor mykje som er att av kvart kapittel. Å lese i rykk og napp tek lenger tid når ein synest kvart rykk må fylle eit kapittel. Iallfall er dette den femte i serien om gentlemannstjuven Arsène Lupin. Det er gøy å lese om Lupin. Når eg les desse og minnest filmane til Feuillade tenkjer eg at ingen er betre enn franskmennene på pulp.
Lånt frå vintageadbrowser.com. Spoilers i omslagsbiletet ser ein heldigvis ikkje ofte.

I haust kjem Jon Fosses trilogi om Asle og Alida i eitt band. I sommar har eg lese alle tre kvar for seg, alle lånt på biblioteket og lese med ebokbib-appen. (Eg har planar om ein post om røynsler med ulike leseappar og liknande.) Som dei to første er Kveldsvævd kort og svært intens. Der til dømes Naustet er hoggande i rytmen er denne trilogien suggererande på anna vis. Det er liten vits i å liste opp handlinga, så eg skal berre tilrå denne serien som fascinerande lesnad.

Det levende kød er Lene Kaaberbøls andre bok om amatørkirurgen(!), -patologen og -detektiven Madeleine Karno. I både den og den første, Kadaverdoktoren, er handlinga lagt til den fiktive grensebyen Varbourg (Frankrike/Tyskland) mot slutten av 1800-talet. Stundom under lesinga fekk eg inntrykk av at Kaaberbøl hadde sett opp ei liste over element ho så kryssa ut med kvart som ho fekk dei med i boka. Madeleine er nemleg påfallande moderne i eit gammaldags miljø. Soleis er ho kvinne i mannsmiljø, ho har liberal seksualmoral (slik forstått at det er greit for henne at forloveden er biseksuell), ho taklar groteske syn og så bortetter. Vidare er skurken i boka påfallande fascistoid med seksualsadistiske drag. Heile boka er vekselvis dampande og grotesk. Nesten perfekt blandingsforhald mellom prippen og sleazy. Boka kjem på norsk i år, men kjære lesar: Bidra til å avslutte den tøysete praksisen med å oversette mellom dei skandinaviske språka ved å lese henne på dansk.

Ei av dei filmhistoriske anekdotebøkene eg har likt best var Who the Devil Made it? av Peter Bogdanovich. Han var påfallande ivrig med bandopptakaren sin, og gjorde dei intervjua med Orson Welles (lenke til andre postar på denne bloggen om nett Welles) som seinare blei redigerte av Jonathan Rosenbaum. Resultatet er This is Orson Welles, ei forvitneleg samling minne knytte til Welles' tid som teatermann, radioteatermann, filmskapar, tevepersonlegheit og det eine med det andre. Til og med fotnotene er morosame, og karrierekronologien imponerande (særleg med tanke på at han berre fekk fullført eit dusin filmar eller så). Etter at desse intervjua var unnagjorte (og Welles tydelegvis hadde blitt lei av Bogdanovich) overtok Henry Jaglom rolla som mikrofonstativ og bestevenn, opptaka frå desse samtalane kom i hendene til Peter Biskind som gav ut My Lunches with Orson i fjor. Det er óg ei herleg bok.

Det ligg stoff til meir enn eit par bloggpostar i katalogen til Zetland. Det danske journalistkollektivet gav ut den første singelen sin i mars 2012, og sidan den gongen har dei forsynt lesarane med historier som er lenger enn ein featurereportasje men kortare enn ei heil bok. Ein av dei første og beste singlane var Berlingske-journalist Line Holm Nielsens (@LineHolm1 på twitter) Kuppet, ei true crime-historie om danmarkshistorias største og kanskje mest spektakulære ran. Den las eg for lenge sidan, no har eg endeleg lese bokversjonen. Mykje var kjent, sjølsagt, men det var ikkje mindre fascinerande å få ei meir utfyllande utgreiing denne gongen. Sterkt tilrådd til alle som har sett NOKAS-filmen.

Lurer på om ikkje dette omslagsbiletet fortener ei anna bok

Kortene på bordet er i skrivande stund (fjerde september 2014) den siste Zetland-singelen. Journalisten er sjøl ein av Danmarks mestvinnande pokerspelarar, og det er kanskje difor han bommar litt på den ønskte balansen mellom personleg og informativ. Han ymtar om at det kan vere personlege tragediar i kjølvatnet av poker-boomen, men bryd seg ikkje nemnande med å etterforske kven det er som blir feite på andres ulukke.

Dei to rockebøkene eg har lese denne runden er eigenleg ei rockebok og ei countrybok. Satan is real er tittelen på både den best kjente plata til The Louvin Brothers og sjølbiografien til Charlie Louvin. Dei to gjorde suksess med fromme songar, mordarballadar og triste kjærleikssongar framførte i svært tette harmoniar. Dei kunne rekne både Johnny Cash og Elvis Presley mellom fansen, men om det aldri så mykje var brør var det slutt mellom dei som samarbeidspartnerar alt før Ira vart drepen i ei bilulukke. Interessant lesnad, folkeleg i tonen. Skildringane av oppvoksteren som sharecroppers i Alabama med ein hustyrann til far er noko av det jævlegaste eg har lese.

Den andre er Fool the World: An Oral History of a band called Pixies. Oral history vil seie at boka rett og slett er vitnemåla til bandet og folk rundt dei. Eg elskar Pixies, men inhalerte ikkje denne boka like fort som eg hadde trudd eg skulle. Kan ha det ha vore den knøttete skrifta? Vanskane med å skilje alle etternamna frå kvarandre? Det aller beste i boka var knytt til Steve Albini (sånn er det ofte, i grunnen). På side 93 står den stygge, nedlatande, arrogante omtalen hans av Surfer Rosa (som han hadde vore teknikar/produsent på), men på side 94 får vi jammen sjå at til og med Albini kan angre på det som har komme ut av den store kjeften sin. Og det er verkeleg ein legandarisk flåkjeft den mannen har, altså.

Verdt å lese.
Den utvilsamt raraste danske romanen i denne bunken er Kaspar Colling Nielsens Den danske borgerkrig 2018-24. Eg las henne som lydbok, og då eg var nesten halvvegs skulle eg fortelje kollegaen litt om handlinga. Eg trur ikkje ho vart frista til å lese boka, men vi flirte iallfall ganske mykje. Som roman er boka såpass laus i fisken at ein nesten kan kalle henne ei novellesamling med rammeforteljing. Men berre nesten. Forteljaren er iallfall ein 475 år gammal mann som ser tilbake på livet sitt, særleg den perioden for 450 år sidan då han kjempa i den danske borgarkrigen. No er han og ein liten klikk av ekstremt rike deltakarar i eit stamcelleprogram som gjer at dei i prinsippet lever æveleg, og sidan det er vanskeleg å knytte seg til folk som døyr heile tida, har mange av dei inkludert kjæledyra sine i programmet. Med andre ord er bordercollien Geoff ein annan viktig karakter i boka. Det er til han hovudpersonen prøver å fortelje kva det ville seie å vere menneske den gongen, og det er gjennom han og dei andre venene hans vi får innsikt å korleis det er å vere snakkande hund. Altså iblanda ein del mindre forteljingar som stundom grip inn i den større. Boka vekslar mellom grotesk dekadanse og parti som på det beste minner om Karen Blixens fantastaske fortællinger. Eg aner ikkje om det ligg føre planar om å kaste vekk tid og pengar på å omsetje denne forvitnelege romanen til bokmål, men det trengst jo ikkje. Alle som kan lese bokmål kan nemleg lese dansk. Stopp galskapen, og kjøp boka på originalspråket på riidr.dk eller saxo.dk.

Earth the book the audiobook er forfatta av manusforfattarar tilknytte The Daily Show og innlest av Jon Stewart (og Samantha Bee og Sigourney Weaver og nokre til). Eg har tidlegare høyrt America the audiobook så vel som America Again - re-becoming the greatness we never weren't (Steve Colbert og dei) og ja. Omtrent så artig som ein kan vente. Heilt greit pluss.

Gulliver's Travels hadde stått på lista mi i mange år, og jammen måtte eg ikkje starte på henne to gonger. Først prøvde eg meg på ei innlesing av David Thorn, men den måtte eg berre gje opp etter eit par kapittel. Han las svært langsamt og hadde fått det for seg at publikum var små born. Heldigvis går det an å bytte(!) lydbøker hos audible, så det endte med at eg fekk høyre opplesinga til David Hyde Pierce (kjent frå rolla som Niles Crane) i staden. No var ikkje den opplesinga heller utan svakheiter, men han gir iallfall Gulliver ein kledeleg arroganse og les boka for vaksne. Satiren er stadig ganske kvass, men det er opplysande å sjå at boka ikkje er SÅ jævla liberal heller. Eg finn iallfall ikkje rare spora av egalitarisme, det er lizm heilt rett å skilje kvasst mellom herskap og tenarar. Til dømes.

Det er ikkje SÅ lenge sidan eg endeleg las (høyrte) Red Harvest, og no var turen kommen til The Maltese Falcon, også den av Dashiell Hammett. Under mykje av lesinga tenkte eg at Red Harvest var betre (meir elegant), men mot slutten trur eg jaggu dei er like gode. Red Harvest er drøyare, då. Maltesarfalken er iallfall ei lidderleg god bok, ei sånn ei som gjer det artig å lese litt krim no og då. I samband med denne nylesinga (eg hadde lese henne på bokmål i tenåra) fekk jamvel filmen ei reprise. Diverre imponerte ikkje John Hustons elles så velsette film like mykje. Litt i overkant dialogdriven.

Biletet har eg bøffa frå flammeforlag.no

Om Skriv ferdig boka om livet ditt vil eg berre kort seie at eg håper dette langdiktet blir lest av iallfall nokre av elevane på skulen der eg jobbar. Folk samanliknar med Yahya Hassan, men det er vel meir fordi forma og innhaldet har ting felles enn fordi Linda Klakken har dei same røynslene som Hassan.

Den utvilsamt raraste norske romanen i dette oversynet er Compromateria av Thure Erik Lund. For eit års tid sidan las (høyrte) eg Grøftetildragelsesmysteriet og no er eg lei meg for at Elvestengfolket  og Uranophilia (dei to siste i Thomas Myrbråten-kvartetten) ikkje ligg føre som lydbøker. I starten verkar iallfall Compromateria som om hovudpersonen startar på motsatt stad av der Thomas Myrbråten tek til i Grøftetitdragelsesmysteriet, men det tek ei vending mot noko heilt anna etter ei kort stund. I Grøftetildragelsesmysteriet skal hovudpersonen skrive eit notat for kulturministeren, men ender med å gå til grunne i skogen. Compromateria startar med at hovudpersonen fortel om korleis han har stilt seg utanfor ved og for å produsere smal og utilgjengeleg litteratur. "Produsere" er heilt bokstavleg meint, han går i detalj om si eiga framstilling av både papir og trykksverte, om trykkinga av 200 eks og lagringa av nesten alle eksemplara. På eit punkt i boka finn han det opportunt å rømme endå litt meir, og kryp ned i ei svart sjakt i lagerlokalet. Her blir boka ei skildring av Compromateria, eit framtidssamfunn eller sånn, vanskeleg å beskrive jamvel etter å ha høyrt fleire timar med lydbok. Kort fortalt er innhaldet stadig vekk direkte svimlande, andre gongar får vi kvass satire. Ein vinnar.

Eg må sjå å få sett den nye Kosmos-serien. Dette seier eg jamvel etter å ha høyrt Neil deGrasse Tysons The Pluto Files, ein gjennomgang av Plutos historie som planet og nylege omklassifisering. Første del av boka er artig nok, men når siste del berre blir humoranalyse av halvdårlege parodiavisartiklar går ein fort nok lei.

Til sist har eg lese Donald-landet av Øyvind Holen (twitter). Det er vel ikkje rett å seie at Holen har levert ei oppdatering av Jon Gisles vidgjetne Donaldismen (lenka fører til Donaldismen på bokhylla.no), men det er klart at dei to bøkene er i slekt. Gisle konsentrerer seg stort sett om Andeby, medan Holen prøver å vise korleis (særleg) Carl Barks' Donald-historier har forma Noreg i etterkrigstida. Dette er sjølsagt moro, og som oftast fiffig, men det byd vel ikkje på så veldig mykje innsikt. Muntert-vitenskapeleg.

Neste tjue: Åh, det kan bli Kallocain, Landet under isen, Footnotes in Gaza...

tirsdag 2. september 2014

Heilsprø etisk oppvakning i Bjarne B. Reuters Bertram-serie

No i sommar og haust er kindlen min oppteken fordi den varme og generøse sambuaren min les Knausgård på han. Det unner eg henne sjølsagt, men det har ført til at eg sjøl har lese ein annan romanserie på seks band på mobilen. Eg snakkar, som overskrifta vel ymtar om, om Bjarne B. (Bertram!) Reuters hysteriske serie om Bertram og dei eldre syskena hans.

Det er ikkje nett dagsferske greier, altså. Dei første fire bøkene kom i rasande fart i perioden 1975-77, den femte i 1981 og den sjette i 1989. Dette har eg elles frå den danske wikipediasida om forfattaren, ei side der bibliografien hans i skrivande stund manglar tredje band i serien.
Dette biletet har eg frå nettbokhandelen riidr.dk. Diverre kjenner eg ikkje namnet på omslagsillustratøren.

Den meir pålitelege bibliografien på forfatterweb.dk held fast på at Kidnapning (1975) ikkje berre er den første boka i serien om Bertram, men óg den første boka Reuter fekk gjeve ut. Iallfall er bøkene desse:

  1. Kidnapning (1975)
  2. Rent guld i posen (1975)
  3. Ridder af skraldespanden (1976)
  4. Tre engle og fem løver (1977)
  5. Abdulahs juveler (1981)
  6. Den skæggede dame (1989)
(Dei fire første kom elles på bokmål, alle omsett av Erik Lie. Lenkene går til fulltekstutgåver på bokhylla.no:
  1. Kidnapperne (1977)
  2. Rent gull i posen (1978)
  3. Ridder av søppelkassa (1979)
  4. Tre engler og fem løver (1980)
Ein kan lure på kvifor ikkje Abdulahs Juveler, som trass alt kom på dansk i rett tid til at ei samtidig norsk utgåve hadde passa bra, kom på bokmål, men det gjorde ho så vidt eg kan forstå ikkje)

Ellevilt. Dei norske utgåvene fekk omslag av J P Fongen.
Iallfall er Reuter ein prislønt og svært produktiv forfattar. Norske lesarar og tv-sjåarar på min alder (eg vart fødd i 1975) vil kanskje minnest serien om Buster Larsen, men barne- og ungdomsbøker er langt frå det einaste Reuter har skrive. Guttene fra St. Petri er nok ein av dei mest kjente vaksentitlane hans. Dei fleste treffa på eit gugelsøk (etter butikkane) nemner ei utrekning som viser at til kvar tid er om lag 5000 danskar i ferd med å lese ei av bøkene hans.

No kjem eg ikkje lenger i hug om det var serien om Bertram eller den om Buster Larsen eg las først, men tidleg i barneskulealder las eg båe, ganske sikkert las eg dessutan fleire av bøkene fleire gonger. På den tida hadde eg kjent store delar ev forfattarskapen til Ole Lund Kirkegaard i forholdsvis mange år, så humoristiske danske barneromanar var eg godt kjent med. Ved omattlesing tretti år seinare hadde eg visse klare førehandsoppfatningar av bøkene. Eg hugsa namna på alle syskena, eg hadde inntrykk av at familien var fattig, og eg hugsa til og med nokre av dei replikkane eg hadde flirt mest av.

Men så var det oppattlesinga. Ganske snart vart det klart at den niårige meg ikkje hadde føresetnader for å forstå alt det som handla om sosialt medvit og etisk oppvakning hos hovudpersonane, men det tyder i grunnen berre at eg hadde meir å glede meg over denne gongen. Dessutan heng bøkene handlingsmessig svært godt i hop. Eg skal gå i litt større detalj, men først ei tilråding frå ein anonym (kvinneleg?) lesar som lånte Rent gull i posen på Steinkjer folkebibliotek:
Skjermdump frå bokhylla.no. Bryt eg kontrakta eg har skrive under ved å klikke OK no?

Persongalleriet

Sjøl om kvar av bøkene representerer eit avslutta eventyr for Anders & Co er det sterk samanheng mellom handlinga i kvar av dei. Personane gjennomgår utvikling og alt, så la oss presentere dei. Ungane først, i stigande aldersrekkefølgje:
  • Bertram er yngst, replikkunstnaren og på mange måtar jokeren i stokken. I løpet av serien startar han i første klasse, han er impulsiv, smart og handlekraftig.
  • Anders er forteljaren. Han er smart, men på ein meir tenksam måte enn Bertram. Det er han som først og fremst ser og formidler den sosiale urettvisa familien er offer for, og han uttrykkjer tidleg at han vil bli politikar for å løyse saka.
  • Winni er knappe året eldre enn Anders, og er smart nok til mykje godt å halde seg unna kontroversane brørne hamnar i. Likevel er ho i sentrum for handlinga i Tre engler og fem løver, og sviktar på ingen måte brørne sine når dei treng henne.
  • Oskar er den eldste. Han ser den same sosiale urettvisa som Anders, men kjenner seg maktlaus andsynes systemet og har lett for å bli sint. Det at han forstår at Anders ikkje blir like frustrert hjelper ikkje. Som dei andre er han kjempelojal, men er i mindre grad skeptisk nok til å motstå freistingane Onkel Georg stiller opp med.
Som i alle verkelege familiar er det den sosiale statusen til dei vaksne som legg premissane for dagleglivet. Iallfall tidleg i serien er det mor som er familieforsørgar. Ho har vaskejobb og arbeider så hardt at ho på  eit tidspunkt må på kvileheim. Grunnen til at ho må ta på seg så mykje er ikkje fars latskap, men det uheldige forhaldet at han har sitte inne i ungdommen. I løpet av serien går han frå den eine jobben til den andre, og det ser ut til at det kjem til å gå bra med han, jamvel om plottet i Abdulahs juveler blir sett i gang av ein grisk sjef som prøver å lure han.

Om mor og far legg premissane for dagleglivet, er det fars bror onkel Georg som syter for at kvardagen iallfall ikkje blir keisam. Han er ein småsvindlar som stadig er på flukt frå lova eller andre, større svindlarar. Særleg Oskar ser opp til han, men Bertram er heller ikkje vanskeleg å overtale til eit eller anna sjukt kupp.
Lurer på om det ikkje er denne eg liker best, endå både onkel Georg og Winnie er så godt som fråverande.

Kidnapning

Som tittelen meir enn ymtar om, handlar den første boka om ei kidnapping. Denne boka skreiv Reuter visstnok på ei dryg veke medan han eigenleg skulle lese til eksamen. Det var den første han fekk gjeve ut, men han skal ha skrive eit par dusin bøker før den tid. Koss det no måtte vere, er det iallfall her vi blir introduserte for dei ungane nabofruene kallar proletaryngel og onkelen deira, han som vil omfordele samfunnsgode ved å forsyne seg sjøl. Anders er tøffare i kjeften her enn i dei seinare bøkene, men arbeidsfordelinga mellom brørne er lik. Kidnappinga går sjølsagt ikkje særleg bra, og alt her er handlinga knasande sprø. Den skrekkslagne Anders fortel om ein plan som går gale på dei fleste moglege måtar, og klimakset er eit lite meisterverk i litterær slapstick. Ungane slepp unna, men Georg rømmer til Sverige i panikk.

Rent guld i posen

Neste bok, Rent gull i posen, går føre seg berre nokre veker seinare. Det er sommarferie, og etter at Oskar har blitt offer for fordommar mot fattigfolk og søner av eksfangar i fruktbutikken der han arbeider, tek dei tre gutane ei grusam hemn. Som onkel Georg finn dei det best å forlate Vanløse, og syter for å bli inviterte til ei onkel og tante i Jylland. Der viser det seg at vertskapet i grunnen ikkje har betre oppfatningar om gutane enn det heimlege miljøet deira, og når resten av landsbyen viser same skepsis til byfolka er det ikkje lett å vere Anders, Bertram og Oskar på landet.
JP Fongens omslag nok ein gong lånt frå bokhylla.no.

Det tek ikkje lang tid før dei tre er hovudmistenkte i ranet av ein gullbarre. Med heile landsbyen på nakken rømmer dei til skogs, og treff heldigvis på ein annan utstøytt, Gamle-Anders. Gamlingen og dei tre unge allierer seg, reinvaskar gutane og stiller opp dei skinnheilage bondetampane sine eigne fordommar der dei burde få auge på dei. Boka blir ikkje mindre spennande ved at brørne skil lag under flukta, slik at lesaren heile tida er usikker på lagnaden til minst ein av dei. Det som er av sosialt medvit hos dei tre brørne blir kontrastert med røynslene til den kloke Gamle-Anders, og det er til og med håp for framtida.

Ridder af skraldespanden

Hausten verkar som han går føre seg etter måten udramatisk. Vi får referat av Bertrams første halvår på skulen (han er klassens duks og ein suverent skinnheilag drittsekk) før onkel Georg kjem på julebesøk. Mellom dei stolne julegåvene han har med seg er eit ganske fancy kamera, og med filmen i det som macguffin er det på nytt duka for både slapstick og klassekamp. I det viktigaste subplotet skaffar Bertram og Oskar pengar til julepresangar ved å tigge, eit knep som gjev Anders og Oskar gode høve til å diskutere korleis fattigfolk kan handle moralsk. Overklassens dekadanse slik vi møter han i bokas festscener frikjenner iallfall ikkje dei rike frå moralsk ansvar.
Ingen nyttårsfest utan rakettar!

Georg har nemleg prøvd seg som industrispion, og er ikkje snauare enn at han bruker sine eigne nevøar som mellommenn mellom seg og nokre meir ressurssterke skurkar. Som i første bok er det viktige scener i eit selskap for rikingar, denne gongen om mogleg enno meir dekadent, med både gangsters og samfunnstoppar på gjestelista. Når dritten råker vifta (eller lortet rammer viften, som det sikkert ikkje heiter på dansk heller) får vi ei heseblesande nattleg jakt gjennom eit nyttårsstemt København, komplett med tur i dyreparken. Særleg denne sekvensen nærmast bed om å bli lagd film av, men det var to av dei andre bøkene som vart filmatiserte (Kidnapning og Tre engle og fem løver, båe Sven Methling 1982. Iallfall sistnemnte er ein bleik skugge av boka). Gutane kjem seg heim til slutt. Dei er like blakke, men ein god del klokare.

Rakettane er med på det norske omslaget óg, men dette biletet gir ikkje nett inntrykk av nyttårsnatt i kongens by.

Tre engle og fem løver 

Georg kan tydelegvis vende tilbake når Bertram er ferdig i første klasse, for no er det sommar att. Det har altså gått eit drygt års tid sidan handlinga i første bok, og plutseleg er familien innblanda i ei kidnappingssak att. Denne gongen er det rettnok Winni som vert kidnappa, men det hindrar ikkje Georg i å prøve å utnytte situasjonen til å tene pengar på det han håper er kidnapparanes inkompetanse eller andre svake felt. På seg sjøl kjenner han andre. Saka blir ytterlegare komplisert ved at tante Gyda (ho frå Jylland i bok to) kjem til byen for å roe reka litt. Ho må for all del ikkje vite at Winni er kidnappa, og det er klart det berre er så vidt det går bra.
Sa eg at klimakset går føre seg i Tivoli?
Tittelen på boka viser forresten til papirrullen i hendene til onkel Georg i biletet over og ein av gutane i biletet under. Eller -  det kan vere ulike rullar. Bertram har malt eit bilete av seg sjøl og fem løver, og det vil han henge opp på det museet der faren har fått jobb. Uheldigvis blir museet rana nett den dagen, og tjuvane kom seg til synes av garde med eit målarstykke som førestellar tre englar. Sjølsagt blir dei to rullane ombytte, og det er altså for å få kunsten i retur at tjuvane kidnappar Winni.

Tivoligarden grip aldri inn.
Klimakset er ein spennande jaktsekvens i tivoli, men etter mi meining er humorhøgdepunktet strandturen der dei fattige brørne demonstrerer snorkelen Sort pølse, eigenleg ein utbrukt støvsugarslange. Elles er det fint å sjå at Winni og mor blir meir handlekraftige på dette tidspunktet i serien. For norske lesarar var dette farvel til Bertram & Co, og på mange måtar er det kanskje like greit.

Abdulahs juveler

Det tok fire år før femte bok om Bertram og familien kom ut. I mellomtida hadde den svært produktive Reuter skrive ganske mange andre bøker, og året etter skulle to av Bertrambøkene komme på kino. Kanskje denne vart skriven under arbeidet med å omarbeide Kidnapning og Tre engle og fem løver til filmmanus?
Ellevilt.
Far har fått jobb som vindaugsvaskar i eit større varehus, og no ser det ut til at den utanlandsferien familien har drøymt om skal bli verkeleg. Sjefen har nemleg innvilga far eit forbrukslån. Krisa er ikkje eit faktum før Winni reknar ut at familien er blitt lurt til å gå med på å binde seg til ei ågerrente. Mor tenkjer som så at slike skurkaktige knep best kan bli møtt med tilsvarande, og dermed tilkallar dei onkel Georg. Så langt alt vel.

Boka misser diverre alt truverde når Georgs plan kjem fram for oss. Bertram har nemleg fått ein del ovnssverte i fjeset, og då held det liksom å ta på han eit laken for å lure heile København til å tru at han er ein ung sjeik? Som skal låne ut ein juvel til sjefen på varehuset, ein ivrig juvelsamlar? Har ingen danskar i 1980 sett eller høyrt arabarar? Og gløymer ikkje Anders og Reuter at ikkje berre varehussjefen, men óg oljesjeiken har bygd rikdomen sin på andres arbeid?

Sjølsagt er det fine forviklingar og sprø situasjonar, men desse innvendingane gjer det vanskelegare å like denne boka enn dei andre. Diverre representerer heller ikkje siste bok i serien noko høgdepunkt. Anna enn reint geografisk, då.

Den skæggede dame

Berre timar etter avslutninga av handlinga i førre bok reiser familien medrekna Georg til Austerrike. I fiksjonsuniverset har det gått kanskje to år sidan handlinga i Kidnapning, ute i verda har det teke åtte år frå bok fem til bok seks. Ikkje rart at Reuter ser ut til å ha gløymt kva det var med dei folka han skriv om.

Ingen kommentar.
Sist heltane våre forlet København fekk vi ei kjempegod historie som handla mykje om at andres forventningar og fordommar ikkje treng vere ei tvangstrøye for individet, jamvel om det er svært sterke krefter. Denne gongen blir det forviklingskomedie med ein gorilla som blir forelska i onkel Georg. Løynlege tunnelar i fjellet og eit måleri av ei skjeggete dame, dyster familiehistorie og mogleg narkotikasmugling blir på ingen måte like bra. Stundom er det fristande å tenkje at Reuter hadde fått ideen til ei slik bok, oppdaga at tanken ikkje var god nok på eiga hand og difor tilsett Bertram og dei andre i håp om å berge stumpane. Diverre.

Men jøss bevars. Fire av dei seks bøkene i serien er gode romanar, velkonstruerte, vittige og med ei kjensle av å formidle noko viktig. Dei er vel verdt å lese, anten ein er born eller vaksen.