onsdag 20. april 2016

Kannibalar i lange banar

Fekk sånn hug til å skrive om ein film att, og det må lesarane mine li for. Av grunnar eg ikkje treng komme inn på var eg innom ein horrorfilmfestival i Helsinki i helga (15 april). Det blei berre ein film, og den var ikkje særleg god. Likevel, her er litt lettvinn synsing om ein lettvinn dokumentarfilm.

Night Visions fann stad i Helsinki midt i april 2016.

Filmen er Calum Waddells Eaten Alive! The Rise and Fall of the Italian Cannibal Film (2015), ein halvannan times dokumentarfilm som knapt fortener ein plass som bonusmaterial på ein DVD.

Her er ei liste over det som var bra med filmen:
  • Intervju med: Ruggero Deodato
    • Umberto Lenzi 
    • Sergio Martino
    • Kim Newman
  • Både Lenzi og Deodato hevdar å ha vore først ute med kannibalfilm, Lenzi må avskrive The Man from Deep River som rein Man Called Horse-kopi for å få vere først. Fint at båe får sleppe til.
  • Raust med klipp frå filmane 
  • Det kan verke som filmen ikkje er lagd av ein blodfan av kannibalfilmar.
Og det var det! Derimot var det ein god del å kritisere filmen for, og her tek vi med alt. Både det smålege pirket og den konstruktive kritikken har ein plass på lettvinsynsing.com!

Det er nemleg nok av ting å pirke på. Trengte folk å bli intervjua heime i sofaen? Måtte dei gå i eitt med veggen? Var dei sofaputene meint som element i scenografien? Måtte ALT Me Me Lai fortalte om strabasiøse innspelingar med?

Det skal seiast at filmen gjennom intervjua sette kannibalfilmen inn i ein kontekst (vidareføring av Mondo-filmane, tidleg ute med bruk av simulert found footage), men kva så? Ingen tilløp til teoretisering var å finne i filmen, slik at sjåaren ikkje er klokare med omsyn til KVIFOR kannibalfilmane i så stor grad nytta simulert found footage eller om dette er det einaste frå den italienske kannibalsyklusen vi ser i dagens horrorfilmar. Eli Roth og hans Green Inferno (2013) er nemnt og vist klipp frå, men ein eventuell samanheng mellom dei tretti-førti år gamle kannibalfilmane og torture porn-bølgja frå dei siste åra er overlaten til andre å liste ut. Det mest avanserte tilløpet til å seie noko fornuftig kjem frå det intervjuobjektet som er mest oppteken av rein taksonomi: Denne kannibalfilmen med Emmanuelle må stå i kannibalhylla, medan denne med zombiar må eg ha to av, ein med zombiefilmane og ein med kannibalfilmane.


 
Vi må aldri gløyme at Riz Ortolanis musikk til Cannibal Holocaust er nydeleg

Det blir konstatert at filmane er rasistiske, sexistiske og dumme. Javel? Kvifor fortener dei denne merksemda? Kim Newman er kanskje den smartaste av dei som uttalar seg, og han orsakar berre interessa for kannibalfilmar med ein slags pervers fascinasjon og kan kanskje tolkast til å meine at filmane er misantropiske eller nihilistiske meir enn eigenleg sexistiske og rasistiske, men igjen - kva så?

Teoretisering og høve til utdjuping og forklaring er ikkje det einaste filmen let gå frå seg. Ein kannibalfan som uttalar seg om stempelet på Cannibal Ferox-plakaten som hevdar at filmen er forboden i 31 land. "Horrorfansen er så analretentiv at om det er sant finst det sikkert ei slik liste", seier han. Har Calum Waddell lagt for dagen nokon innsats for å kartlegge i kva land Cannibal Ferox er forboden? Neppe, og om så er ser vi ingenting til det. Ruggero Deodato seier at filmen hans gjekk særleg bra i Nederland, den gjekk samstundes med "ein eller annan 007-film", og "spelte inn nesten like mykje pengar eller vent, det kan ha vore meir pengar". Åh, sukkar sjåaren, OM DET BERRE VAR EIN MÅTE FOR FILMSKAPAREN Å SJEKKE KVA 007-FILM DET VAR OG KOR MYKJE DEI TO FILMANE SPELTE INN I NEDERLAND!

For å oppsummere: Det kan tenkjast at den italienske kannibalfilmsyklusen fortener og har behov for kritisk og teoretisk merksemd. Denne filmen dekker ingen slike behov og er mindre enn nokon har fortent. Blæk.

For å sleppe brydderi med kvalme bilete frå kannibalfilm: Her er eit foto av meg ved portrettet av Matti Pellonpää som heng i etasjen over salen vi såg Eaten Alive i. Så vidt eg har kunna bringe på det reine ser vi her Pellonpää i rolla som Marcel Marx i filmen La vie de bohème. Foto: Nils Ragnar Løvhaug

Men sidan det er mest bøker denne bloggen handlar om: Her er eit kapittel frå Dr. Munks testamente av Ragnar Hovland, der vi kan lese om Waglens Wideo, ein videobutikk i Sogn (Soggen) som spesialiserer seg på kannibalfilm.