torsdag 4. august 2016

Mumiar, Maigret og meir

Førre bokpost hadde ein heller trong fødsel, er eg redd. Det tok lang tid å lese dei tjue bøkene, og best som eg skreiv og lagra og skreiv forsvann stadig vekk delar av teksten min :(

Men slikt får berre bokbloggaren til å finne løysingar og omvegar og triks. Eitt av dei er å vurdere ti og ti bøker istf tjue i slengen, men slike illustrasjonar som den under talar jo mot nett det. 


Sjøl om det er mykje likt her, tillet eg meg å meine at det er eit visst spenn óg

  • Fire er teikneseriar
  • To er dramatikk
  • Elleve er lydbøker
  • Berre ein er sakprosa
  • Åtte er delar av tre seriar
  • Seks er lånte på folkebibliotek, medrekna den eine lydboka. To har falt i det fri og er soleis lasta ned frå bokhylla.no og lesne på pdf
  • To er på engelsk, seksten på bokmål, ei på svensk og ei på dansk
  • Av lydbøkene er åtte høyrt gjennom Storytel, to Audible og ei på CD.
  • Elleve er på originalspråket og ni er omsette, sju av desse frå fransk, ei frå russisk og ei frå svensk(!)
  • Tre er skrivne av tre kvinner, medan ti menn har skrive dei siste sytten

Sist gong hadde eg høyrt ei førelesingsrekke om antikken over større delar av verda enn Middelhavskysten og Mesopotamia. Denne gongen har eg nikost meg med atten timar om Alexander the Great and the Macedon Empire, jamvel denne i serien The Great Courses. Professor Kenneth Harl er god på kontekst, her er mangt om Hellas og meir om Filip den andre, som på mange vis gjorde alt klart for den endå meir vidgjetne sonen. Likeleis er han god på detaljar, og han sparar ikkje på krutet i omtalar av dei viktigaste slaga. Ikkje minst gjer han greie for kjeldene sine, og det på ein slik måte at eg håper Plutark snart kjem på norsk. 


Harl nemner denne mosaikken av og til, og meiner det er gode sjansar for
at han viser koss Aleksander faktisk såg ut. Det same må nesten
gjelde for Bukefalos (hesten), skulle ein tru?
Ein kan lære massevis ved å høyre på historieførelesingane til KennethW Harl, og heldigvis kan ein samstundes ha det moro. Ein ting er at han er ein dritgod formidlar og ein særs kunnskapsrik historikar (etter det eg kan dømme), ein annan er at han lever seg så inn i materialet sitt. Greia er at både intellektet og kjenslene hans kjem så tydeleg ut i framføringa. Dei første minutta av kvar leksjon går med til disposisjon, og professorens kloke ordning av materialet speglar av i det balanserte stemmeleiget. Etter nokre få minutt blir han gjerne riven med av det han fortel, slik at han stundom mest rauter dei historiske innsiktene. Verdt penga åleine!

Omslagsillustrasjonen er utført om ikkje signert av Harald Damsleth.
Seks bøker er verdt to bilete, vel?

Seks av bøkene i denne runden utgjer til saman ein knapp tolvdel av Georges Simenons serie om Maigret. Maigret og mannen på benken hadde eg høyrt tidlegare, og med Maigret i tåkehavnen, Maigret og mannen med hareskåret, Maigret gjør en tabbe, Maigret og de motvillige vitnene, Maigret hos ambassadøren og  Maigret blir rasende har eg vore gjennom heile utvalet på Storytel. (Det vil seie, på norske Storytel. Det stemmer at det ikkje ligg nokon på svensk eller engelsk der, men i dansk Storytel ligg det 33. Det er INGEN grunn til at kundane i Skandinavia ikkje skal kunne vere ein felles marknad med eit sams utval når penga vi betaler inn går til eitt firma.) Og det har vore moro. Etter desse bøkene å dømme er Maigret ein dyktig detektiv, og det er mangt å skryte av forfattar Simenon for. Særleg i tåkehavnen er det fysiske miljøet levande skildra, og hos amabassadøren og dei gjenstridige vitna får vi gode innblikk i lukka miljø. La gå at løysinga på saka hos ambassadøren var litt av ein cop-out. Opplesingane ligg rett under middels i kvalitet. Det er ikkje SÅ vanskeleg å spørje nokon om hjelp til uttalen. Caen (hamneby i Normandie) blir konsekvent "Ka-æ" istf "Ka:", og i den boka der Maigret blir rasande uttalar opplesaren gudhjælpemeg Saint Tropez som "sæn-tråpp". Likevel vil eg nok helst høyre desse opplesne, iallfall viss eg skal lese dei på norsk. For andre kan det vere moro å vite at det ligg om lag ein million Maigret-bøker på bokhylla.no.


På Storytel ligg det skamklipte utgåver av Harald Damsleth sine omslagsillustrasjonar til Maigret-serien.
Damsleth er mest kjent for nazipropagandaplakatane sine, men her har han alså teikna øl. 

Det er ikkje ofte eg les skodespel, er eg redd, og denne gongen var det iallfall delvis for researchens skuld eg gjorde det. Då eg las Mansfield Park (i ei anna utgåve enn den det er lenka til) nyleg, slo det meg at det mest støytande dei gjorde i boka, var å prøve å sette opp eit teaterstykke medan katten var borte. Så kanskje det er noko ein kan gjere når ein likevel er ein del folk i lag i jula, non? Iallfall var Kong Ubu litt for ambisiøst for den gruppa eg skal feire jul med. Godt å ha lese det, men ein skulle jo gjerne ha sett ei framføring óg.

Då var det annleis med Studenterkomedier av Harald Schmidt. Denne boka inneheld dei tre einaktarane Ingvald Enersen, Kavalerichok og Ah!, stykke som etter det eg kan forstå hadde vore populære i teateramatørkrinsar alt i fleire år då dette heftet kom i 1919. Få roller og brei og folkeleg humor er sikkert suksesskriterium. Ei gruppe kvinnelege amatørar sette opp Kavalerichok delvis i drag rundt årsskiftet 1912-13, og fekk gode kritikkar, først og fremst for den heilhjarta innsatsen som blei lagt for dagen i rolletolkinga. Neimen om eg veit om det kan bli noko teater på vårs, men det skal ikkje stå på researchen frå mi side, altså.

Prosjekt Les meir Jason går vidare, og i løpet av dei siste vekene har eg slukt Vent litt..., La meg vise deg noe og Den hemmelighetsfulle mumie. Dettane er stort sett ganske tidlege greier, det er merkbart i mykje av det at han ikkje heilt har funne ut koss han skal forlate vitseformatet, utan at det dermed er sagt at han ikkje får mykje ut av det. Særleg Darth Vader og Indiana Jones går i grunnen godt i lag.


Damsleth igjen! Denne gongen til
ei bok av ein med-fascist.

Etter at eg hadde høyrt alle Maigretbøkene i Storytel tenkte eg det var på tide å komme i gang med Øvre Richter Frichs legendariske Jonas Fjeld-serie. Det skulle eg ikkje ha gjort. Det viser seg nemleg at eg er ein såpass sart kyllingveng at eg blir kvalm av den jævlege rasismen, iallfall slik han kjem fram i opplesinga av Gullåren. Det var liksom ikkje nok med n-ordet, det var i tillegg "smukt eksemplar av den moderne orangutang" og dehumanisering over heile fjøla. Kanskje det ikkje verkar så sterkt i skrift som i tale, men det hastar mindre enn før med å finne det ut.

Og frå den eine protofascisten til den andre: I fjor las eg med stor interesse Terje Emberlands Da fascismen kom til Norge: Den nasjonale legions vekst og fall, 1927-1928, der Erling Winsnes' Sagadagen gryr blir framstilt som noko av ein nykkelroman. Diverre var avstanden mellom lesinga av dei to litt for stor til at nykkelen opnar alle dører, men om Winsnes nok beundra dei første fascistane er det på langt nær like jævleg lesing som Jonas Fjeld. Dei satiriske poenga treff vel ikkje i så stor grad som forfattaren trudde, men prosaen er iallfall livleg. Og på side 204 gir han Johan Herman Wessel att med same mynt, 150 år seinare.


Og ingen kan seie at "Yggdrasil under cirkelsagen" er ein dårleg tittel!

Eg skal ikkje protestere så veldig om nokon kallar interessen min for svensk og særleg dansk kultur koketteri, men eg får no gode opplevingar ut av det. I fjor kjøpte eg bøker av Klaus Rifbjerg, Tove Ditlevsen og Poul Ørum i ei bruktsjappe i Svendborg:


Den av Klaus Rifbjerg er tileigna Fidel Castro eg er tilgjengeleg på originalspråket på bokhylla.no!
Den til Ditlevsen rykker stadig framover i køa.
Motsett dei to andre var ikkje Poul Ørum eit namn eg kjente frå før, men eg angrar korkje at eg investerte ein heil femmar i boka eller at eg las henne i løpet av årets Danmarksferie. Det er nemleg mykje bra her. Det startar med ei tett og truverdig og råkande skildring av den under middelse stemninga som rår mellom eit mellomaldrande ektepar der han har blitt arbeidslaus og ho jobbar ein dag i veka. Ingen klandrar den andre for å vere blakk, men det er ikkje støtt det er nok. Det går ganske fort over i kva han (Paul Holman) gjer for å komme seg ut av det holet han har grave seg enno djupare ned i. Ein ting eg likte godt med denne romanen var at Holman alt hadde gjort det ukloke valet sitt, tvilen før han gjekk til den lånehaien er tilbakelagd når boka er i gang. Vidare hadde eg stor sans for dei dryppa av kvikk dialog som krydrar boka, eg fekk stadig vekk minningar om ein tenkt sosialrealistisk gangsterfilm, meir á la Chabrol enn Guy Ritchie. Tilrådd!

Og så er det Nanna Johansson, då. Tidlegare har eg omtalt Hur man botar en feminist, og no har jaggu den første boka hennar, Fulheten, komme i ny utgåve. 


Frå Fulheten
Det er all grunn til å tru at den svenske offentlegheita er minst like jævleg og flassframkallande som den norske, og ein kan jo stundom lure på om spydigheitene til Johansson og hennar likesinna først og fremst bidreg til ein konstruktiv samfunnsdebatt, men så kjem ein på å skrive det på kontoen for indremedisin og overlevingsstrategi (eg meiner, dei har faen meg nazistar rundt i kommunestyre og riksdag der borte), og då les ein det med ei god og varm kjensle av at nokon har teke innarsvingen på jævlane.

Åsså var det Maria Gripe, då. I sist post skulda eg Åsa Larsson og medforfattaren hennar for å ha JK Rowling heller enn Maria Gripe til forbilde. Om eg skulle moderere meg (og ikkje gå så hardt til åtak på Rowling) skulle eg heller sagt at Larsson etc adopterer dei svake sidene til Rowling (tryllebøker som rein, keisam ønskeoppfylling) utan å lære menneskelegheit av Maria Gripe. Agnes Cecilia er like gåtefull som Tordivelen flyr i skumringen, men har ein meir einskapleg hovudperson i Nora enn det vesle ungdomskollektivet som løyser mysteriet i Tordivelen. Agnes Cecilia er ikkje like teknofiksert som Tordivelen, Nora finn ut av sakene gjennom å snakke med folk som hugsar ting, og kjenner seg att i situasjonen til spøkjelset på grunn av omstende i sitt eige liv. God knall, men ein kunne ønske at opplesaren hadde øvd på orda “medaljong” og “silhuett” og at ho ikkje hadde gitt Dag ei så Titten Tei-aktig stemme.


Maria_Gripe.jpg
Dette portrettet av Maria Gripe er henta av ein wikipedianar frå bakpå ei av bøkene hennar.


Det eg har mest lyst til å seie om Omrokering er at etter det eg veit er ein rokade ei handling ein ikkje kan gjere om på, altså at ein ikkje kan sette tårnet og dronninga tilbake på plass att. Elles er dette ei fantasieggande lita bok, ein mellomting mellom ei skissebok, ein katalog og ein teikneserie. Eg er litt spent på kva retning Tim Ng Tvedt tek etter dette.


The Death of Ivan Ilyich er kanskje meir av ei langnovelle enn ein kortroman, men nett i møte med denne kjennest flisespikking som dette (og førre avsnitt, unnskyld Tim Ng Tvedt) berre kultent. Eg har sansen for desse øvingane i å samanfatte eit heilt liv på ikkje så veldig mange boksider, eg har tidlegare nemnt St St Blichers Brudstykker af en landsbydegns dagbog som døme. No er ikkje Ivan Iljitsj nokon diarist, og livet og døden hans blir meir sirkla inn enn Morten sitt (jamvel om Mortens dagbok mykje handlar om lagnaden til Sophie, som hadde ein levande modell), men det er no likevel dette med å streke opp visse karakterdrag og episodar som rommar eit heilt menneskeliv dei har felles. Kronologien er meir kompleks hos Tolstoj, men å herregud no rotar eg meg inn i samanliknande analyse av to lange noveller eg har lese berre ein gong kvar. Best å stoppe.


Berre heilt til sist: Ingeborg Dybvigs serie om Clara-mysteriene er sånt som deler familien i to. Dei unge kan ikkje få nok og høyrer gjerne både Mareritt i Venezia og Det forsvunne manuskriptet omatt og omatt, vi vaksne saknar ein forfattar som har større ambisjonar enn å attgje eit hendingsforlaup heilt ureflektert. Eg meiner, det er i og for seg truverdig at nokon som er heldt fanga er såpass ute av seg at hen ikkje kjem på å leite gjennom lageret av tjuvgods hen er låst inne saman med, men då lyt hen kommentere nett kor sett ut hen var når hen ser tilbake på situasjonen. Vi kan kanskje gje eit halvt poeng for å ha skapt ein scrappy ungdomsdetektiv som ikkje er så jævla smart, men om det er ein turvande innovasjon greier ikkje Dybvig å utnytte han særleg godt her.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Alle er hjarteleg velkomne til å kommentere, så lenge dei ikkje er uhøflege eller veldig usaklege.